En nettside for Apologetikk, bibelvitenskap og annen nyttig og spennende materiale

Aktiv Dødshjelp; To Vanlige Argumenter

http://churchandstate.org.uk/2015/08/sir-patrick-stewart-assisted-dying-must-be-a-fundamental-right-for-us-all/

Jeg er ikke enig i at spørsmålet om aktiv dødshjelp er like selvsagt og enkelt som det blir fremstilt i en artikkel hvor skrevet av skuespiller Patrick Stewart (Link øverst). Min erfaring er at svært mange syntes dette er et krevende etisk dilemma som er vanskelig å ta stilling til. Slik det fremgår i artikkelen er ikke dette en religiøs vs ikke-religiøs debatt, ettersom det finnes sterke religiøse stemmer både for og mot, det samme gjelder de sterke ikke-religiøse stemmene. Uansett opplever jeg at det ofte er de samme argumentene pro-eutanasi forsvarerne kommer med, men i forskjellig innpakking. Her vil jeg drøfte to av disse argumentene.

 

Først skal det sies at det er ufattelig leit å lese en såpass tragisk historie. Det må være utrolig tøft for Stewart å oppleve noe så tragisk, og all min medfølelse går ut til de pårørte i denne dypt triste situasjonen. Samtidig så er dette en enkelthendelse, som ikke akkurat er en «typisk» historie for personer som blir sjuke og ikke får motta aktiv dødshjelp. Og vi må ikke havne i fellen at vi lar enkeltfortellinger (uansett hvor rørende de måtte være), fargelegge den store etiske debatten rundt aktiv dødshjelp. Spesielt ikke når fortellingene er noe uvanlige og ikke er særlig beskrivende for hvordan situasjonen er oftest.

Jeg hadde representert de som argumenterer for å legalisere aktiv dødshjelp på en dårlig måte dersom jeg hadde gitt inntrykk av at alle deres argumenter handler om fortellinger. Det er ikke slik situasjonen er. De har en rekke saklige argumenter de ofte bruker i debatt som jeg anser som veldig interessante, men som jeg ikke helt lar meg overbevise om. La meg forklare hvorfor:

 

Autonomi-argumentet;

Autonomi-argumentet har vært et sentralt argument både i historien (feks Hume og Mill) og i samtiden (feks ved Peter Singer).

For å være litt ryddig skal må vi først ta en titt på hva vi mener med «autonomi» og hva dette argumentet faktisk går ut på.

Filosofen Joseph Raz mener det finnes tre kriterier for autonomi. Det første er at personen må forstå alternativene han/hun står ovenfor. Det andre kriteriet er at personen må ha tilstrekkelige alternativ å velge mellom. Det tredje argumentet er at personen ikke må bli tvunget, ubevisst eller bevisst, til å velge noe fremfor noe annet.

 

Andreas Masvie formulerer dette argumentet på en ryddig måte i sitt essay «Jeg vil dø». (NB! Masvie mener ikke dette selv, men ønsker å fremstille motpartens argumenter på best mulig måte, noe som forøvrig er en svært god leveregel).

 

Premiss 1: Den som er autonom har en politisk rett til å handle autonomt, så sant ikke andres autonomi forringes.

 

Premiss 2: Personen er autonom.

 

Premiss 3: Å realisere dødsønsket er å handle autonomt uten å forringe andres autonomi.

 

Konklusjon: Personen har en politisk rett til å realisere dødsønsket.

 

Dette er et helt logisk gyldig og deduktivt (altså at dersom premissene er sanne, er også konklusjonen sann). Så spørsmålet er om det er mulig å stille spørsmål med noen av premissene? Ja, det er det;

 

I praksis er det kun premiss 2 og 3 som vil være interessante å reflektere rundt, da det er relativt ukontroversielt å påstå at en person skal få lov til å handle autonomt dersom det ikke skader noen andres autonomi. Det er mer diskusjon rundt premiss 2 og premiss 3. I spørsmålet om personen er autonom vil man kunne argumentere for at personen som skal ta dette dilemmaet ikke er tilstrekkelig autonom fordi viljen er bundet av både relasjonelle og kulturelle omstendigheter og forventninger. Det er en del av tilværelsen og bli formet av relasjoner og kultur, en tilværelse man ikke autonomt har valgt seg inn i. Spørsmål som «hva er et verdig liv?», «Er jeg en byrde for familie og samfunn når jeg er syk, gammel og svak?» er ikke spørsmål vi svarer på i et vakuum, men konklusjonene våre blir formet av det vi leser om i avisene og det vi ellers konsumerer andre steder.  Også andres menneskers vilje er med på å påvirke vår egen vilje. Siden vi er relasjonelle vesener er ikke vår vilje løsrevet fra andre, men heller bundet til hverandre. Dette blir også tydelig i en interessant studie fra Oregon hvor det oppgis at den fjerde største bekymringen av mennesker med et dødsønske er følelsen av å være en byrde for samfunnet eller familie.[1] Av disse grunnene er det langt i fra soleklart at vedkommende er autonomt iht Raz’ kriterier. Dermed er det ikke overveiende grunner for å godta det andre premisset i det deduktive argumentet.

Det er også grunner til å stille spørsmål ved premiss 3 i argumentet. Noen vil si at det aktiv dødshjelp faktisk ikke er et valg som ikke forringer andres autonomi ettersom det er med på å legitimere et visst menneskesyn. Den nevnte Masvie skriver at «Dersom ingen valgte å få dødshjelp, ville heller ingen spørre om hvorvidt deres liv er verdt å leve»[2]. Spør du meg mener jeg at dette er noe spekulativt og noe overdrevent. Det er vanskelig å forsikre seg om at ingen ville tenkt disse tankene dersom ingen hadde benyttet seg av aktiv dødshjelp. Uansett tenker jeg at dette dog kun er en overdrivelse av et ellers godt poeng. Man kan i det minste si at å legalisere aktiv dødshjelp vil signalisere at noen liv ikke er verdt å leve. Slik min kollega Daniel Joachim Heggheim Kleiven skriver i en artikkel på Minervanett er dødshjelp å godta et brutalisert menneskesyn. Det underliggende nytte-prisnippet, som forteller oss at når en person bidrar til mindre nytte for seg selv, sine nærmeste og samfunnet generelt (ja, kanskje til og med være en byrde for de nevnte), er livet mindre verdt å leve, vil legge føringer for menneskers valg. Når mennesker ikke lenger opplever at det er til nytte for samfunnet eller omgivelsene sine, og på grunnlag av dette benytter seg av aktiv dødshjelp vil en naturlig konsekvens være at assosiasjonen mellom nytte og menneskeverd vil bli en del av den kollektive bevisstheten som legger føringer for menneskers valg om å benytte seg av aktiv dødshjelp eller ikke.

 

Smerte-argumentet

 

Smerte er vanskelig å forholde seg til og utholde. Man gjør som regel det man kan for å unngå det. Også kan smerten oppleves indirekte ved at en person er vitne eller tilstede ved en annen person som går igjennom noe smertefullt. Ved en fødsel er kvinnen i store fysiske smerter, men også ektemannen som sitter hjelpeløs i samme rom, blir utsatt for en krevende situasjon ved at han er vitne til at hans kone, som han er så glad i, går igjennom store smerter. Det er derfor lett å bli følelsesmessig engasjert i møte med dette argumentet som tar for seg smerte og lidelse. Dette er også et av argumentene i en bok om aktiv dødshjelp som Humanist Forlag utga i 2018. I boken skriver forfatter Norunn Korsberg at “Det er det motsatte av nestekjærlighet og medmenneskelighet å nekte å etterkomme et lidende menneskes sterke ønske om å få dø.”[3] Dette er også argumentet som mange ‘vanlige’ (altså tilfeldig spurte) nordmenn opplever som avgjørende i deres tilnærming til aktiv dødshjelp. I en undersøkelse kalt «NOBAS-rapporten» (Norwegian Bioethics Attitude Survey) gjort i 2015 svarer 37,5% av nordmenn at de er enige i denne påstanden. «Legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid». Når elementet av «store smerter» ble lagt til i formuleringen av påstanden økte prosentandelen til 53,2%.[4]

Det er interessant å lese at de fleste som ønsker aktiv dødshjelp, ikke ønsker det på grunnlag av smerte, men heller på grunnlag av «tap av mening», «ønske om selvbestemmelse» og «frykt for å være en byrde». Altså er ikke lidelse grunnen pasientene selv oppgir som den fremtredende grunnen for sitt ønske om å dø.[5]

Et annet interessant poeng relevant til lidelse-elementet i denne debatten kommer fra overlege Morten Horn som har engasjert seg i debatten om aktiv dødshjelp. Horn erfarer at når pasienter mottar god lindring hender det ofte at uttrykt dødsønske hos pasientene opphører. Derfor ytrer Horn at han har en oppfattelse at dødsønsket ofte er et uttrykk for noe annet, som for eksempel en appell om mer eller annerledes hjelp. Her blir behovet for en helhetlig smertelindring i den palliative behandlingen synlig. Lidelsesbegrepet kan ikke begrenses til det fysiske – men sosiale og psykiske aspekter må også møtes. Lege Morten Magelssen informerer oss om at ingen pasienter trenger å oppleve uutholdelig fysisk smerte. Den psykiske og eksistensielle smerten derimot er mer sammensatt og vanskelig å lindre.

Nederland er en av nasjonene i verden som har legalisert dødshjelp, og den nederlandske dødshjelploven baserer seg på tre kriterier; frivillighet, uutholdelig lidelse og fornuft. Men hva er egentlig «uutholdelig lidelse»? Her er det opplagt en vurdering helsepersonellet må foreta seg, som må følge en viss standard for hva som er «nok lidelse» til at det er forsvarlig å gjennomføre handlingen som resulterer i at pasienten får sitt dødsønske oppfylt. Dette betyr at vi nødvendigvis må diskriminere noen menneskers ønske om å motta dødshjelp. Min kollega Daniel Joachim Kleiven har skrevet flere gode artikler på temaet, og i en av dem skriver han: «Om argumentet var sentrert rundt selvbestemmelse, skulle altså ikke grunnene ha stort å si». Kleiven mener da at den avgjørende variabelen ikke vil være selvbestemmelse, men rasjonalitet. Om vi åpner for aktiv dødshjelp vil spørsmålet da bli «hva er god nok grunn for å tillate en person aktiv dødshjelp?». Det er svært vanskelig å skille mellom hva som er «rett» og «feil» lidelse, eller hva som er nok lidelse. Lars Johan Materstvedt som er filosof svarte politiker i Unge Venstre Tord Hustveit sin artikkel om hvorfor vi i burde utrede legeassistert selvmord for et begrenset utvalg alvorlig syke. I svaret til Materstvedt viser han til situasjonen i den Amerikanske delstaten Oregon og i Euthanasiens hjemland Nederland. Dersom man gjør slik de har gjort i Orgeon, åpne for dødshjelp for terminalt
syke, som personer som med maksimum et halvt år igjen å leve, mener Materstvedt at man forteller kronisk og psykisk syke ikke har god nok grunn til å motta dødshjelp. Dersom man til slutt åpner opp for å også tilby dødshjelp til mennesker i den kategorien, avviser man dermed i neste omgang personer med mildere sykdommer. Dersom man videre tillater også dette, vil man få problemer med å avvise personer med ren livstretthet, noe som nå diskuteres i Nederland. Dessuten kan personen som ikke har 6 måneder igjen å leve oppleve dødsønsket enda større og behovet for å avslutte livet mye mer pressende enn en person som har under 6 måneder igjen å leve, og vil derfor bli forskjellsbehandlet i henhold til Oregon sin lovgivning. Se for deg at person A har lite smerter, menn 5 måneder igjen å leve. Person B har massive smerter, men 2,5 år igjen å leve. Presiseringen i lovgivningen i Oregon fører til at pasientgrupper forskjellsbehandles. En slik forskjellsbehandling burde begrunnes godt dersom det skal forsvares. En slik forklaring finnes ikke i den oregonske dødshjelpsloven.
Materstvedt mener at dette illustrerer at Hustveits argumenter er mer autoritære enn liberale ved at man på et punkt må stille seg som dommer å skille mellom hvem som har rett på dødshjelp, og hvem som ikke har rett på det. Jeg er glad jeg ikke er lege i en slik situasjon hvor jeg må avgjøre hvilken grunn som er god nok for å bli tatt livet av og hvilken grunn som ikke er god nok.

 

Et vanskelig dilemma fargelagt av livssyn og menneskesyn

Samtidig som vi er nødt til å løfte opp de saklige argumentene for og i mot må vi ønske at dette til syvende og sist handler om medmennesker. Og ikke bare er det snakk om medmennesker, men det er snakk om de i vanskelige og tilsynelatende håpløse situasjoner. Dermed kan man ikke tilnærme seg dette spørsmålet uten en solid dose sympati og strekke seg så langt en kan for å forsøke å forstå motpartens argumenter og situasjon. Vi er ulike mennesker som står på ulike plattformer bygget opp av vårt livssyn, vårt syn på menneske og ikke minst vår historie. Derfor er det så vanskelig å snakke om det. Om det er grunnen til at debatten ikke har nådd det offentlige rom i Norge for fullt enda er jeg ikke sikker på. Jeg tror ikke det. Men jeg tror den er rett rundt hjørnet. Og da trenger vi en debatt som verdsetter de fornuftige argumentet og ikke ignorerer menneskers historier på godt og vondt.

Her er artikkelen nevnt i innledningen:

[1] Public Health Division, Center for Health Statistics, «Oregon Death with Dignity». 2017

[2] «Jeg vil dø» Masvie, Masvie

[3] «Pro et Contra: Aktiv Dødshjelp» Norunn Korsberg

[4] http://sambaandet.no/wp-content/uploads/2016/04/NOBAS-rapport.pdf

[5]https://www.oregon.gov/oha/ph/ProviderPartnerResources/EvaluationResearch/DeathwithD ignityAct/Documents/year18.pdf

 

Evangeliene - Når er de skrevet?

Jesus i Koranen og det Islamske Dilemmaet